Pseudologos - pseudonotater

Jeg er bergtatt.

Ordet bergtatt passet ganske bra, syns jeg. Siden musikken deres er mytisk, mystisk, trollbindende. Det har bare gått 12 minutter siden jeg satt inn disken. Men jeg har ikke angret et sekund på at jeg brukte en god del av lånekassens penger, som kanskje heller burde gått til mat/julegaver/husleie, på Sigur Rós’ dvd. Det var verdt å kjempe seg gjennom julehysteriske mennesker på Oslo City, for nå å føle denne roen.

Det er kanskje tre år siden jeg oppdaga Sigur Rós. Eller, fikk linken til glosoli-videoen på youtube. Fantastisch.

Vi trenger pusterom i verden. Vi trenger tåke og høye fjell. Vi trenger mystikk og sand mellom tærne. Vi trenger vakre melodier akkompagnert av magiske lydbilder. Vi trenger ettertenksomhet. Vi trenger “space” og band som ikke er mainstreame. Vi, eller hvertfall jeg, trenger Sigur Rós. Og mange med meg. De er kanskje ikke på den nederste hylla i behovspyramiden, men virkelig ikke langt unna. Er det dette som kalles katharsis?

Jeg får nesten en bitteliten trang til å gå i skjørt. Av en eller annen grunn. Noe jeg aldri gjør. Litt sånn hippie, med flagrende skjørt, blomster i håret og en grønn eng.

Jeg har alltid likt miksing av el-instrumenter og klassiske instrumenter. Å forene det nye og det gamle, skape nye lydbilder. Strykere, messingblåsere, elektriske og akustiske gitarer, slagverk. Flytende, men samtidig rytmisk. Glede, men samtidig melankoli. Det urbane, men samtidig det forhenværende, tradisjonelle.

Island virker vakkert. Uten Island, ingen Sigur Rós. Og uten Sigur Rós…

Takk, Sigur Rós, for at dere finnes.