Pseudologos - pseudonotater

Så jeg leser om massemedier og populærkultur i første halvdel av 1900-tallet, hvordan elitens kultur var good og arbeiderklassens kultur var bad, og begynner å tenke på samfunnet vårt i dag. Lille Norge. Hvordan står det til med “klasser” egentlig?

Etter å ha lest blogger en god stund sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er så utrolig mange mennesker som vet svært mye. Folk som drar på rockekonserter og shopper på H&M leser også gamle klassikere. Menn i dress med stresskoffert tar t-banen. Massemedie-begrepet er på vei ut. En skulle nesten tro samfunnet er klasseløst. Men så dukker operaen opp, og folk klager på at staten bruker penger på kultur som den vanlige mannen i gata ikke er interessert i og ikke har råd til. Og folk ser ned på vestkantfolk. Og folk ser ned på folk som hører på country og danseband og aldri i verden hadde gått på opera. Og folk ser ned på rørleggere og veiarbeidere. Og folk ser ned på toppsjefer og politikere. Og folk ser ned på studenter. Og folk ser ned på skole-avhoppere. Og folk ser ned på kunstnere. Og folk ser ned på bønder. Og folk ser ned på leilighet-i-sentrum-beboeren. Og folk ser ned på Hollywood. Og jeg syns folk generelt sett alltid finner noe å rakke ned på, å snakke negativt om. Det er ikke lov å være del av en elitekultur. Det er teit å høre på trance. Det er teit å være superpen. Og alt er “ulovlig”.

Jeg skjønner ikke så mye av det. Jeg har ikke analysert dagens Norge, jeg har ikke lest analyser og teorier om dagens Norge, og det eneste jeg vet er at jeg ingenting vet. Men kanskje folk burde være litt mer åpne..

hele verden plutselig ble elektrisitetsløs? Da sliter verden, da. Tenk så avhengige vi er av elektrisitet. Transport. Skyvedører. Datamaskiner. Digitalisering. Mobiltelefoner. Kassa-apparater. Produksjon. Brannalarmer. Trafikklys. Annen opplysning. Formidlingssystemer. Medier.

(ikke spør meg hvordan all elektrisitet plutselig skulle forsvinne, da. kanskje ved hjelp av stråling eller utenomjordisk påvirkning eller noe… for helt seriøst, vi kan jo ikke være alene i hele universet!)

All lakk og maling tørker saktere jo lavere temperaturen er.

Men vi pleide jo å holde fingrene under rennende kaldt vann etter at vi hadde tatt på negllakk…

wtf?

“er dyrt å være menneske”

sa en venn av meg i sta. Han har så rett så rett. Det var det dypeste jeg har hørt i dag. Kanskje først og fremst fordi det ikke er så ofte han sier noe dypt.

Hvorfor holder det ikke å være et biologisk vesen med fornuft, hvorfor må man være utdannet, være sosial, være ren, ha en jobb, ha venner og familie? Hvorfor må man ha alt dette for å gå under kategorien “å ha et liv”? Hvorfor må alt koste?

Vi gjør alt vi kan for at folk skal leve, og noen steder er det til og med ulovlig å ta selvmord. Men det er dyrt å leve. Det er dyrt å være menneske. Og de får ikke noe valg engang?

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Hvorfor fortsetter jeg å skrive om dette temaet?

Nei. Jeg vil ikke analysere meg sjæl. Ikke før jeg oppretter en blogg hvor ingen lesere vet hvem jeg er. That may take a while.

Og fortell meg så. Hva gjør man etter at man har lest ut en bok kl. 15.00 på en mandag, og egentlig skulle vært på forelesning, men det regna så fælt, og jeg leste bok, da jeg burde lest i mediehistorieboka, men jeg leste nynorsk bok isteden som faktisk var mye bedre enn det virka i løpet av de første sidene..

(Angående nynorsken, (les mer …)

Vi er så avhengige av internett for tida. Av å ha en datamaskin i nærheten til enhver tid. Får nesten abstinenser hvis vi ikke kommer på nett, er tilgjengelige på flere kommunikasjonskanaler, får lest overskriftene på nettavisene eller har mulighet til å søke opp hva enn vi måtte trenge av informasjon. Vi bruker timesvis foran skjermen hver dag.

Men når jeg er på ferie, og endelig kommer over en datamaskin jeg kan bruke til å bli en del av verden igjen, går det maks ti minutter før jeg har sjekka alt det jeg har å sjekke. Ti minutter på å ta igjen flere dager foran pc’n, alt det jeg ellers ville brukt så utrolig mye tid på. Og jeg føler jeg ikke har bruk for en data på en god stund.

Hva gjør jeg egentlig foran skjermen alle disse timene?

PS: det verste med å komme hjem fra Kina til pc’n min var alle blogginnleggene som lå og venta på å bli lest. Så jeg sletta alle. Poster får være poster tenkte jeg, og gikk sikkert glipp av mye viktig. Men selv om verden hadde rulla et stykke, hadde jo jeg også rulla ganske langt. Og det viktigste er jo at jeg leser de jeg har tid og lyst til å lese, er det ikke?

Jeg skulle ønske jeg kunne tegne.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive.

Så kunne jeg tegnet verden og skrevet om menneskene og tankene i den.

Men isteden sitter jeg og fabler. For jeg kan verken tegne eller skrive. Jeg kan bare lese og sanse og føle, og drukne i vakker musikk. Drukne i intens og gripende musikk.

Jeg vil ikke prøve å redde verden. Til det er den for stor. For omfattende. Jeg lar andre prøve (og feile). Men jeg vil gjerne prøve å forstå den. Eller bare deler av den. Eller bare være den. Være verden.

Og verden kan være meg, om enn bare for en liten stund.

Hvorfor kan ikke sport være sport,

og ikke politikk, religion, menneskerettigheter og fred på jord?

enough said. jeg lover. skal ikke dra opp noe sånt igjen.

Med fare for å virke egoistisk, følelsesløs, kald, ond, osv:

Hvis vi fortsetter med det vi holder på med nå. Hvis vi fortsetter å “hjelpe barna i Afrika”, oppdager nye og bedre vaksiner, vaksinerer hele verden, finner kurer for alle slags sykdommer. Hvis vi utsletter alle dødelige sykdommer. Hvis vi bekjemper alle onde virus og svulster. Hvis vi skaper en sykdomsfri verden.

Hvis vi gjør uttrykk som utviklingsland og den tredje verden til historie, utrydder alt som kan kalles fattigdom og hungersnød. Hvis vi gjør slutt på alle kriger, alle onde menn, alle trusler. Hvis vi skaper den ideelle verden. Som det jo virker som er målet.

Vil det ikke bli ganske trangt om plassen her etterhvert?

at andres ord ikke er lov, at alt ikke alltid må følge samfunnets normer, at jeg ikke må følge i andres fotspor selv om det er den vanligste og letteste vei å gå. At selv om 99 %  mener at sånn må det være, sånn bør det være, så trenger ikke jeg å mene det samme. At alt må ikke være så fordømt oppstipla. At jeg kan ha mine egne grunner, som ikke er basert på de samme grunninnstillingene og det samme grunnlaget som andre baserer sine grunner på. Mine argumenter kan godt bryte med menneskehetens fastlåste oppfatninger. Jeg trenger ikke å forklare på samme måte som andre forklarer, selv om det virker som det mest logiske. For det trenger det ikke å være. Det er ikke svarthvitt, det er ingen absolutte spilleregler, deres ord er ikke nødvendigvis min lov. Det må jeg lære meg.