Pseudologos - pseudonotater

Jeg fatter det ikke. Det er ufattelig. Ihvertfall for meg. Hvordan kan en bok med så mye dybde, så mye personlighet og så mye liggende under overflaten, i mørket, eller kanskje heller i skyggesiden… Hvordan kan den gå hen og bli en så overfladisk film? Hvordan kan den miste sjelen sin? Hvordan kan noen ta Anna Gavaldas bok og gjøre den om til en film som “Sammen er vi mindre alene” er?

Hva skjedde egentlig?

Såklart, man får ikke en hel bok inn i en halvannen times film. Man klarer ikke å skape nøyaktig den samme stemningen med bilder som med ord. Eller omvendt. MEN ÆRLIG TALT.

Hva med hennes kunsterlige anerkjennelse? Hva med samtalene mellom Philou og Camille? (Fem sekunder var virkelig ikke nok..) Hva med hvordan bestemoren lot Franck sovne i stolen fordi ho var så glad for å få besøk? Hva med hvorfor de dro til griseslaktingen? Og hvorfor skjedde alt så fort, knips knips knips?

Ni tideler av boka er jo fordufta.. Skuffa.

Også med Audrey da. Audrey fortjener bedre filmer. He was SOO beautiful, though…

I’m reading this Jim Morrison biography, and it’s fuckin’ awesome.

I love him.

Og fortell meg så. Hva gjør man etter at man har lest ut en bok kl. 15.00 på en mandag, og egentlig skulle vært på forelesning, men det regna så fælt, og jeg leste bok, da jeg burde lest i mediehistorieboka, men jeg leste nynorsk bok isteden som faktisk var mye bedre enn det virka i løpet av de første sidene..

(Angående nynorsken, (les mer …)

Jeg spiste forsåvidt fisk (ørret, mmm) på brødskiva i stad, men det var mammut-bøker jeg egentlig refererte til.

(les mer …)

“Og det er vanskelig, min gutt, egentlig ganske forferdelig, å være utøvende musiker. Ingen kan forstå det når man ikke har vært på podiet selv. Å skulle møte folks forventninger. Å skulle gå opp til eksamen hver eneste kveld, for stadig nye juryer. Åskulle sitte der, alene med de hårreisende tekniske vanskelighetene, de uttrykksmessige valgene. Å vite at nederlaget er bare et par feilslag unna, et øyeblikks ukonsentrasjon, …”

Ketil Bjørnstad: “Elven” (2007), s. 267

 I can feel it in my bones.

Forresten slår det meg at han har ganske lik skrivestil som meg. Eller jeg som han, er kanskje bedre å si…? Ufullstendige setninger ruler.

… å sitte i et lite rom etter prøve-eksamen med pianolæreren og to med-pianoelever det siste året på videregående, når alt du egentlig gjør er å grue deg til eksamen, eller glede deg til den er over, og læreren snakker om det forstående. Du sitter der med to medelever, den ene bedre, den andre dårligere enn deg, og det er ikke noe du tror, det er noe du vet, og de to andre, og alle andre, de vet det også. Den ene har potensiale til å gå videre med det, på en eller annen måte. Dere to andre har ikke det, har ikke teknikken, og kanskje ikke viljen heller. Du sitter der og vet at fingrene dine kan svikte deg når du trenger dem mest, og aldri i verden blir du pianist, enten du vil eller ikke. Ikke at jeg ville, men det spiller ingen rolle. (les mer …)

TAKK til Ragnhild for denne versjonen som jeg sikkert aldri hadde hørt hadde det ikke vært for det mystiske og oppdagelsesrike bloggernettverket jeg har blitt avhengig av.

Det finnes ikke et instrument som celloen.

Og det slår meg mens jeg hører på den, at for hver ting jeg lærer, innser jeg at det finnes så utrolig mye jeg ikke vet.

Jeg vet mindre og mindre (?)

Jeg vet ikke at jeg ingenting vet, men jeg vet at jeg lite vet!

Som den Loe-fan jeg jo er, måtte jeg selvfølgelig se Tatt av kvinnen som har kommet på dvd (av uforklarlige grunner klarte jeg aldri å samle meg selv sammen for å se den på kino). Jeg har ikke tenkt å analysere filmen, men mitt umiddelbare inntrykk var ganske positivt. Det er en stund sia jeg leste boka (som sikkert er BRA (les mer …)

Noen lange juledager med litt for lite søvn etterfulgt av 10timers varetellingsdager gjør ikke akkurat underverker for bloggskrivingsinspirasjonen…

Så man leser bøker isteden. (les mer …)

Jeg er bergtatt.

Ordet bergtatt passet ganske bra, syns jeg. Siden musikken deres er mytisk, mystisk, trollbindende. Det har bare gått 12 minutter siden jeg satt inn disken. Men jeg har ikke angret et sekund på at jeg brukte en god del av lånekassens penger, som kanskje heller burde gått til mat/julegaver/husleie, på Sigur Rós’ dvd. Det var verdt å kjempe seg gjennom julehysteriske mennesker på Oslo City, for nå å føle denne roen.

(les mer …)