Pseudologos - pseudonotater

Jeg fatter det ikke. Det er ufattelig. Ihvertfall for meg. Hvordan kan en bok med så mye dybde, så mye personlighet og så mye liggende under overflaten, i mørket, eller kanskje heller i skyggesiden… Hvordan kan den gå hen og bli en så overfladisk film? Hvordan kan den miste sjelen sin? Hvordan kan noen ta Anna Gavaldas bok og gjøre den om til en film som “Sammen er vi mindre alene” er?

Hva skjedde egentlig?

Såklart, man får ikke en hel bok inn i en halvannen times film. Man klarer ikke å skape nøyaktig den samme stemningen med bilder som med ord. Eller omvendt. MEN ÆRLIG TALT.

Hva med hennes kunsterlige anerkjennelse? Hva med samtalene mellom Philou og Camille? (Fem sekunder var virkelig ikke nok..) Hva med hvordan bestemoren lot Franck sovne i stolen fordi ho var så glad for å få besøk? Hva med hvorfor de dro til griseslaktingen? Og hvorfor skjedde alt så fort, knips knips knips?

Ni tideler av boka er jo fordufta.. Skuffa.

Også med Audrey da. Audrey fortjener bedre filmer. He was SOO beautiful, though…

Og fortell meg så. Hva gjør man etter at man har lest ut en bok kl. 15.00 på en mandag, og egentlig skulle vært på forelesning, men det regna så fælt, og jeg leste bok, da jeg burde lest i mediehistorieboka, men jeg leste nynorsk bok isteden som faktisk var mye bedre enn det virka i løpet av de første sidene..

(Angående nynorsken, (les mer …)

å lese en bok, og halvveis i den oppdage at forfatteren har skrevet om yndlingsbandet ditt, ikke på en hyllende måte, ikke på en nedsettende måte, men kanskje på den beste måten - hvor hovedpersonen blir rørt (ikke til tårer-rørt, da, men you know) av bandet, av tekstene, hvor hovedpersonen kjenner seg igjen, hvor bandet har en innvirkning på hovedpersonen, og hvor hovedpersonen bor på det samme hotellet som både vokalisten i bandet og en annen stor forfatter endte sine dager på, hvor fantastisk er det ikke å oppdage det midt i en bok du leser?

Forøvrig ikke fullt så mye lykke å lese feilopplysninger. Men det er bare en fillesak, og alle kan jo ikke vite alt heller. …eller er det jeg som har tatt feil?

(jeg lover, ska lese pensum nå)

Jeg spiste forsåvidt fisk (ørret, mmm) på brødskiva i stad, men det var mammut-bøker jeg egentlig refererte til.

(les mer …)

Som den Loe-fan jeg jo er, måtte jeg selvfølgelig se Tatt av kvinnen som har kommet på dvd (av uforklarlige grunner klarte jeg aldri å samle meg selv sammen for å se den på kino). Jeg har ikke tenkt å analysere filmen, men mitt umiddelbare inntrykk var ganske positivt. Det er en stund sia jeg leste boka (som sikkert er BRA (les mer …)

Noen lange juledager med litt for lite søvn etterfulgt av 10timers varetellingsdager gjør ikke akkurat underverker for bloggskrivingsinspirasjonen…

Så man leser bøker isteden. (les mer …)

Juleferie er en bra greie. All ære til oppfinneren!

Man kan lese ikke-pensum-bøker uten å få dårlig samvittighet, og man har faktisk LYST til å lese bøker (siden man ikke blir overlessa med annen input forkledd i bokform).

(les mer …)

Jeg liker bøker. Jeg liker bøker veldig godt. En bok er som en god venn - den er der for deg, alltid. Bare du har tid til å sette deg ned med den, kan den ta deg med til de forunderligste og fjerneste plasser, eller kanskje bare nedi gata. Den kan gi deg obskurde ideer, eller den kan vise deg en realitet du ikke visste fantes.

En uåpnet, ulest bok er et mysterium. Du vet ikke hva som venter deg før du åpner den. Du vet ikke om den vil dra deg med på en eventyrlig reise, om du vil bli fascinert, om du vil le deg ihjæl av den, eller om du bare vil gråte. Du vet ikke om du kommer til å lese ut hele boka, perm til perm, kanskje omtrent sammenhengende, eller om du kommer til å gi opp halvveis, fordi den ikke var noe bra.  Fordi den ikke ga deg noe. Kanskje boka rett og slett var dårlig, syntes du. Andre må få lov til å synes noe annet.

For det finnes ingen universal regel om hvilke bøker som er gode, hvilke bøker som er fengslende, og hvilke bøker som ikke burde ha vært utgitt. Og ingen kan fortelle deg hvilke bøker du kommer til å elske. Eller elsker. Har elsket. Det finnes like mange virkeligheter i verden som det finnes mennesker, og min virkelighet inneholder ikke den samme leseropplevelsen som din.

En lest bok, stående i en bokhylle, er en gammel venn. Du vet hva den inneholder, dere har vært igjennom sidene sammen, dere har en historie. Den står der og minner deg på hva den fortalte deg. Du kan stole på den. Og om minnene skulle fade, kan du bare ta den fram og lese den på nytt. Kanskje har den blitt enda bedre.
Kanskje får du med deg poeng du ikke oppdaget forrige gang, eller du oppdager små clues du
ikke kunne ha oppdaget før, siden du ikke visste enden på visa. Eller i dette tilfellet - boka.

Jeg liker bøker veldig godt. Problemet er bare at når man har pensum å lese, får man dårlig samvittighet hvis man setter seg ned med en bok isteden. Det ender som regel med at jeg verken leser pensum eller en god bok… crap.