Pseudologos - pseudonotater

Det er ikke alltid man trenger mer enn en god venn, en sangbok og et piano på en forlatt skole i vinterferien.

Å kunne spille sammen er en kunst. (les mer …)

Sola skinner. Hybelen er nylufta. Kaffen min lukter vanilje. Han over gangen spiller Pachelbels kanon på gitaren sin, (les mer …)

“Og det er vanskelig, min gutt, egentlig ganske forferdelig, å være utøvende musiker. Ingen kan forstå det når man ikke har vært på podiet selv. Å skulle møte folks forventninger. Å skulle gå opp til eksamen hver eneste kveld, for stadig nye juryer. Åskulle sitte der, alene med de hårreisende tekniske vanskelighetene, de uttrykksmessige valgene. Å vite at nederlaget er bare et par feilslag unna, et øyeblikks ukonsentrasjon, …”

Ketil Bjørnstad: “Elven” (2007), s. 267

 I can feel it in my bones.

Forresten slår det meg at han har ganske lik skrivestil som meg. Eller jeg som han, er kanskje bedre å si…? Ufullstendige setninger ruler.

… å sitte i et lite rom etter prøve-eksamen med pianolæreren og to med-pianoelever det siste året på videregående, når alt du egentlig gjør er å grue deg til eksamen, eller glede deg til den er over, og læreren snakker om det forstående. Du sitter der med to medelever, den ene bedre, den andre dårligere enn deg, og det er ikke noe du tror, det er noe du vet, og de to andre, og alle andre, de vet det også. Den ene har potensiale til å gå videre med det, på en eller annen måte. Dere to andre har ikke det, har ikke teknikken, og kanskje ikke viljen heller. Du sitter der og vet at fingrene dine kan svikte deg når du trenger dem mest, og aldri i verden blir du pianist, enten du vil eller ikke. Ikke at jeg ville, men det spiller ingen rolle. (les mer …)