små erobringer er også erobringer
Jeg følte meg handy i dag.
Jeg hadde irritert meg over at termoskoppen min ikke slapp ut nok luft når jeg drakk kaffe av den en stund, så jeg fant ut at jeg skulle fikse det. Jeg dro fram verktøykassa mi (verktøykasse er et tegn på handyhet!), fant en syl, markerte det muligens beste stedet for å lage hull, og voila. Ett stk mye bedre kaffekopp, ett stk handyhet, og ett stk liten erobring.
Forresten regna det i hele dag, men i samme øyeblikk som jeg bevega meg vekk fra Blindern, slutta det. Skal jeg ta det som et tegn? Kanskje jeg bare burde bli hjemme og være handy? Hihi.
om å kanskje la regnet gjøre seg en tjeneste
Det regner. Ute. (Heldigvis/selvfølgelig ute)
Jeg sitter. Inne. (Heldigvis/selvfølgelig inne)
Jeg skulle egentlig på seminar etterpå, men det regner, det regner, det regner, jeg sitter inne, jeg vil ha te, jeg vil ikke ut i regnet, for det regner, det regner, det regner, og det er ekstra trist å se på regnet fra hybelvinduet mitt når det regner, det regner, det regner. (les mer …)
i added a little rain sound
Det bare regner.
Og regner.
Jeg har fortsatt høstfølelsen i meg. Litt snø har dekket bakken i korte perioder, men den forsvinner fort, og vinteren går over i høst igjen.
Jeg kjørte til Oslo søndag kveld, og sannelig, omtrent ved Vestby begynte regnet å gå over i sludd! Da jeg var kommet helt inn til Oslo, snødde det. Yeay, tenkte jeg. Vinterfølelse. Og da jeg parkerte ved studentbyen, ble jeg møtt med hvite trær og nymåkede veier.
Men da jeg våknet mandag morra, var snøen utafor utgangsdøra blitt glattis. Da jeg vandret til min første forelesning dette semesteret, var det nesten ikke noe hvitt igjen. Og da jeg om ettermiddagen kjørte tilbake fra Oslo, ble jeg igjen kjørende i regnet.
Og det var blitt høst igjen.
